I pakt med naturen

I forrige uke, nærmere bestemt på fredag, tok jeg endelig tak i meg selv og gikk tur til Prekestolen. Det er 5 år siden jeg var der sist, og det jeg kan huske fra den gang er at det var en flott tur og en fantastisk utsikt på toppen.

Jeg startet ganske seint. I tolv-tiden kom jeg meg avgårde fra hybelen i Sandnes. Jeg hadde pakket sekken ganske full, var klar for å måtte overleve i flere dager i skogen (paranoid, jeg? Neida!). Jeg måtte innom på Kvadrat for å kjøpe meg kompass, aldri ut på tur uten kompass!

Da jeg endelig var kommet ombord på fergen fra Stavanger til Tau, tenkte jeg å prøve speilrefleks-kameraet mitt som har ligget ubrukt i flere år. Det er av gode gamle typen, med film... Det viste seg imidlertid at noe er defekt med kameraet, det trekker ikke frem filmen når jeg tar bilde og låser seg etter at 3-4 bilder er tatt. Så gode bilder ble det lite av på denne turen.

På vei fra Tau til Prekestolhytten ringte jeg min kjære mor og gav beskjed om mine planer. Hun syntest at det var en god ting å gjøre, både å melde fra og å gå tur. Begge deler er jeg helt enig i.

Vel framme på parkeringsplassen ved Prekestolhytten måtte jeg hjelpe noen franskmenn med å betale parkering, engelsk bruksanvisning var ikke godt nok... Typisk! Men jeg kom meg avgårde.

På vei opp traff jeg mange turgåere som var på vei tilbake. Vi møttest med et hyggelig "Hei!" som er en naturlig ting å si til folk en treffer ute i Guds frie natur. Det er ganske kjekt faktisk, selv om man aldri har møtt dem før, sier man hei, og de svarer med det samme. Til og med turister i Norge har fått det med seg, de fleste jeg traff var tyskere, og alle svarte meg hyggelig tilbake.

Utsikten hele veien oppover er ikke den beste, men med ett åpner det seg og en kan se hele Lysefjorden foran seg. Et fantastisk syn, man føler seg liten og ubetydelig i en så fantastisk omgivelse. Mine tanker gikk i retningen om at det ikke kan være tilfeldig at jorden er slik den er. Det må være en plan om hvordan det hele skal se ut.

Fra punktet hvor Lysefjorden viser seg opp til selve Prekestolen tar det bare ett kvarters tid. Og de siste 200 meterne, er det temmelig liten plass å gå på, bare noen meter på hver side. Fjellvegg på den ene, og 600 meter rett ned på den andre. Vanligvis ikke så skremmende, men i dag blåste det nærmere storm der oppe. Jeg måtte flere ganger holde meg fast for ikke å falle ned.

Da jeg var kommet helt fram måtte jeg som forrige gang helt fram på pynten og se ned, utsikten hadde ikke forandret seg. Det var fortsatt svimlende høyt ned.

Etter kort tid beveget jeg meg vekk fra stormen og i ly 2-300 meter borte fra pynten. Her åpnet jeg termosen min og drakk en kopp med hønse-buljong. Minnene gikk til turene da jeg var liten opp til Brushytten på Fløyen. Da kjøpte vi alltid buljong, tok en pause, og gikk ned igjen.

Turen tilbake brukte jeg lenger tid på, jeg brukte temmelig nøyaktig en time opp, og ned en time og 30 minutter.

Var godt å ta noen pauser på vei ned, sette meg på en stein, spise sjokolade, drikke buljong, spise frukt! Fantastisk.

Vel framme ved bilen var det bare å konstatere at å gå tur er utrolig flott, jeg føler meg ihvertfall i pakt med naturen. Gjentagelse kommer!

Flere bilder ved å trykke på bildet under.

Tur til prekestolen

Å bo alene

Nå har jeg bodd alene i lang tid etterhvert, dette er andre gangen. Jeg har kommet fram til at det er ganske ensomt.
Derfor har jeg nå besluttet å flytte inn på hybel hvor det bor mange andre som meg, som pendler til og fra hjemstedet sitt. Det blir nok en bra tid.
Men hvis jeg skal være helt ærlig så er det jo greit og å bo for seg selv, en slipper maset om å rydde (selv om det som oftest har vært meg selv som har mast om det...), en slipper å tenke på noe annet enn seg selv. Men til middagstider da er det definitivt greit å ha noen rundt seg, middag sammen med tven er ikke det jeg anbefaler sterkest.

Syklister...

Syklister. Korfor i all verden e de ikkje engang litt redd for å bli påkjørt av en bil? Jeg ser nesten hver dag en syklist i en farlig situasjon, og jeg kjører bare 10 minutter når jeg skal på jobb.
Rett før sommeren holdt eg også på å kjøre ned en sjøl. Var det min feil? Kanskje, men eg går for skylddeling.
Her er hva som skjedde. Jeg kjørte til jobben, i kø som vanlig. Då eg kom til en rundkjøring måtte eg selvsagt svinge rundt i rundkjøringen (derav navnet...). Uansett, bakfra kom det en syklist som ikke regnet med at jeg skulle svinge. Han kjørte nesten rett i meg... Heldigvis gikk det bra, bare litt svidd gummi på bakhjulene på sykkelen.
En ting er sikkert: om eg får meg sykkel skal eg ihvertfall sørge for å holde meg til siden og se meg for etter farlige situasjoner.

Så til neste sak. Korfor sykler ikkje syklistene på sykkelstien? Det er ihvertfall her i Sandnes gode sykkelstier og brede fortau der de ikkje finnes, i tillegg så er fortauene laget sånn at syklistene kan på noen steder sykle opp en liten bakke, til et fortau og så ned igjen på sykkelstien. Nesten hver eneste syklist velger her å sykle rett ut i veien, uten å se seg for (selvsagt!) og så holder de på å bli påkjørt av en bil... Går det an? Sykt, spør du meg.